Vegard skrev:Bue, pil og andre avstandsvåpen
(utkast til delen om bue i bokens kapittel om vikingenes våpen av Vegard Vike)
Når fienden kom mot landet og hærstyrkene måtte samles ble det skåret hærpiler og sendt langs kysten og inn i fjordene. Pilen var et sendebud om krig og ufredstid. Anglosakserne ser ikke ut til å ha brukt bue til krigføring i like stor utstrekning som vikingene. I forbindelse med erobringer og bosetninger i England blir vikingene,og normannerene kreditert for innføringen av langbuen til britene
. Pil og bue var et viktig støttevåpen ved vikingenes krigføring og er beskrevet i de fleste større slag i sagaene. Hadde man mange menn i krigsfølge utrustet med bue kunne dette
bruk til å legge en mektig skur av piler mot fienden selv på ganske lang avstand ved
indirekte Bedre ord? Eventuelt burde du flytte forklaringen av indirekte skudd opp her. beskytning. Pilregnet beskrives gjerne poetisk som å svartne himmelen eller regne ned som hagl. I Eirikssønnenes saga (960-970) sies det: du lot ei motet synke, sjøl om hagl av piler smalt fra spente buer. (NB! Flere
saga eksempler Orddeling 
her, evt Beowulf). Ved beleiringen av paris i 885 og 886 beskriver frankerne at vikingene i tillegg til å bruke mobile beleiringstårn, støtter angrepene mot bymuren med kraftig pilregn. Det virker som buer var i ganske utstrakt bruk blant vikingene. I Gula- og Frostatingsloven kan man lese at bøndene som var utkommandert til leidangen skulle å ha en bue og 24 piler per rotofte i skipene, det vil si én bue per to mann, mens hirdloven forteller at alle kongens hirdmenn skulle ha sin egen bue og 36 piler hver.
Det å kunne trekke en virkelig kraftig bue og skyte hardt, var noe som ble verdsatt. Fra norrønt har vi overlevert det norrøne ordet ördrag, et bue- eller piletrekk. Et ördrag angis visstnok i islandske middelalderlovtekster som en lengdeenhet for et bueskudd på tohundre faðmar (380 meter). Dette må være et indirekte skudd, dvs skutt på skrå oppover for å få lang rekkevidde. Lengdeangivelsen indikerer en bue med trekkstyrke på over 150 pund.
(enig, da det nylig ble satt ny lengderekord på 346,5 meter, med en 167# langbue av barlind, selv om amerikanske flatbuer med mye mindre trekkstyrke har skutt lengre med lette piler.) Men hvor langt en pil går påvirkes også mye av vekten på pila, og en stridspil som skulle ha mye gjennomslagskraft måtte også ha en viss tyngde, kanske på 50-80 gram. Ved moderne bueskyting trekker man buen bare til haken eller munnviken og bruker sjelden mer enn 50 punds trekk. Engelske langbueskyttere i høymiddelalderen kunne trekke buer på 150-200 pund helt til øret. Dette krevde enorm trekkstyrke utarbeidet ved årelang skytetrening og en særegen skytestilling hvor man står litt krumbøyd for å utnytte ryggmusklene. Man kan til og med finne endringer i de engelske bueskytternes skjelett, med overdimensjonert høyrearm og misdannelser i leddene i venstre. I Olav den Helliges saga kan vi lese om den mest berømte av vikingetidens bueskyttere: Etter at Olav Tryggvason var falt, gav Eirik jarl grid til Einar Tambarskjelve, sønn til Eindride Styrkårsson. Einar fulgte jarlen nordover til Norge. Det er sagt at Einar er den sterkeste mann og den beste bueskytter som har vært i Norge; det var ingen annen mann som kunne skyte så hardt som han ; han skjøt med ei butt pil så den gikk igjennom en råblaut oksehud som hang på ei stang.
Einar Eindrideson, stormannsønnen fra Trøndelag, var under 18 år da han ble med Olav Tryggvasson i slaget ved Svolder i år 1000. Slaget som blir Olavs endelikt: Einar Tambarskjelve sto bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Sagaen forteller at Einar ender i en bueduell med bueskytteren Finn som var hos fienden. Finn klarer å treffe Einars bue så den splintrer og blir ubrukelig. Einar må nå ty til kong Olavs bue: Einar tok buen, drog den straks ut forbi odden på pila, og sa ”for veik, for veik er kongens bue!”. Så slengte han buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med.
Å skyte med bue var en anerkjent aktivitet som absolutt ikke var under en konges verdighet. Konger som Olav Tryggvasson, Harald Hardråde og Magnus Berrføtt er beskrevet skytende med bue. Olav Tryggvasson hadde til og med en lengdeskytingskonkuranse med Einar Tambarskjelve ved Spangereide i Vest-Agder. Kappskytingen skjedde trolig samme år eller året før slaget ved Svolder. Legenden om kappskytingen ved Spangereide forteller at kong Olav skjøt langt, men Einar ennå lenger. Både skyteplassen og nedslagspunktet sies å være kjent. To av nedslagene er merket med runesteiner. De viser lengder på 1000 meter og over. Dette kan neppe være praktisk mulig og må være legendens overdrivelse. Einar var en storvokst mann, og om vi går utifra at han hadde ett mektigere trekk enn de kraftigste av engelske bueskytterne på 1300- og 1400-tallet kunne han kanskje trekke en 200-250 punds bue til øret. Selv med ekstremt lette piler er det tvilsomt om mer enn 2/3 av den legendariske skuddlengden er mulig. Om runesteinene er plassert korrekt har Einar Tambarskjelves seiersskudd gått 1172 meter og Olav Tryggvason sitt 928 meter
. Einars skudd er tre ganger så langt som samtidens lengdemål for et bueskudd.
(Kanskje ekstremt lette piler kunne byttes ut med spesielle lengdeskytingspiler eller noe slikt? Ekstremt lette piler på slike buer er nok kanskje ikke så nødvendig som på lettere buer)
Einars tilnavn þambar-skęlfir kan bety noe sånn som ”den som svulmer buken (spenner buebuken) og får det til å skjelve” . Muligens hadde Einar sin bue sitt eget tilnavn, þambar (svulmende, stor), og at dette inngikk i Einars tilnavn. Dette er ihvertfall den mest kjente buen i sagaene, og må ha vært litt av et beist å strenge opp.
I tillegg til å skyte langt og
hard var treffsikkerhet med bue en vel ansett ferdighet. Prikkskyting for å ta ut ledere i en fiendehær kunne påvirke utfallet av et slag. I slaget ved Svolder prøver Einar Tamberskjelve å gjøre dette uten helt å lykkes. Et mer vellykket forsøk hører vi om i Magnus Berrføtts saga under et angrep ved kysten av Wales i år 1098. En flåte av vikingskip ledet av kong Magnus går inn i
Menai Stredet Skrives som ett ord? og møter der motstand på øya Anglesey:
Da han kom til Ongulsøysundet, kom det mot ham en hær fra Bretland, og to jarler var høvdinger over den, Huge Prude og Huge Digre. De la straks til slag, og det ble en hard strid. Kong Magnus skjøt med bue, men Huge Prude var brynjekledd overalt, så ikke noe annet var bart på ham enn øynene. Kong Magnus skjøt ei pil mot ham, og det gjorde også en håløygsk mann som stod ved siden av kongen. De skjøt begge på en gang. Den ene pila kom i neseskjermen på hjelmen, så den ble bøyd ut til den ene sida. Men den andre pila kom i øyet på jarlen og fløy tvert gjennom hodet, og den pila ble reknet for å komme fra kongen. Der falt Huge jarl, og så flyktet bretene; de hadde mistet mange folk.
Denne beskrivelsen tyder også på at pilene ikke så lett trengte gjennom brynje.
Pilene
Bevarte pilskaft funnet i smeltekanten av snøbreer i Oppdalsfjellene er vanligvis av bjørkeved, men noen også av furu. Ask og furu er vanligere andre steder . Oppdalspilene er mistet i forbindelse med jakt opp gjennom jernalder og middelalder. Lengden på pilskaftene er på 60-75 cm, mens med spissene blir totallengden på ca 70-85. De lengste antyder buer på en mannshøyde eller mer, og lange piletrekk helt til øret ved skyting.
Utrygg grunn her Men det er godt mulig du har rett.Pileskaftene er aldri jevntykke. Fremre halvdel er tykkest, omtrent 8-10 mm i vikingetid. Bakover smalner pilen jevn ned til 5-6 mm i området der fjærene festes. Harpiks har blitt bruk til å lime og holde fast fjærene, og en spiraliserende trådsurring i tillegg. Styrefjæren kan ha vært 13-14 cm. Helt bakerst ved nokken blir pileskaftene videre igjen og gjerne ovale i tverrsnitt. Spissen av skaftet smalner brått de siste 5-10 mm for å ta imot surring som skal hindre skaftet i å sprekke. Tre styrefjær var det vanlige
. På den ene nesten komplette vikingepilen fra Oppdal utgjør harpiks og merker etter surring en lengde på 17 cm . Surringen starter litt forran der styrefjærer må ha sittet og fortsetter hele veien bakover til hakket for pilestrengen, nokken. Surringen på pilen var tettest de siste to centimeterne
forran nokken, som forsterkning mot splitting.
Vikingtidens pilspisser blir gradvis tyngre. I siste halvdel av 700-tallet veier pilspissene i overkant av 20 gram. Fram mot 1000-tallet øker de mot 30, og de aller tyngste spissene ligger på 40 gram. Med et bjørkeskaft på ca 25-30 gram blir pilens totalvekt 45-70 gram, omtrent det dobbelte av vekten på moderne piler. Disse tyngre spissene er en viss indikasjon på at kraftigere buer tas i bruk.
Vikingtidens piler var festet til skaftet ved at de gikk over i en tynn pigg, en tange, i bakenden. Denne var satt inn i et hull i enden av skaftet, limt fast med harpiks. For å hindre tangen fra å presse seg videre inn i pilskaftet og sprenge det opp, har treverket blitt surret i enden.
På en annen av Oppdalpilespissene fra vikingetid. Surringen består av senetråd som deretter er dekket av et bånd av never som spiraliserer kant i kant ca 2,5 cm innover fra skaftetenden. Neveret skaper en glatt overgang og beskyttet kanskje surringen. På 700-tallet utvikler det seg tanger med en fortykning eller avsats. Avsatsen kunne skaftenden stoppe mot og sikres y
tterliger mot oppsplitting.
Iløpe +t? av 750-900 går tangepiler uten avsats av bruk.
I Frostatingsloven kan vi lese at annenhver bonde skulle ha to tylvter skæftede piler eller brodder. Til forskjell fra de vanlige pilspissene med tveegget blad er det her snakk om stridspiler med en spiss som en pigg. De broddformede stridspilene har en slank spiss med trekantet eller firkantet tverrsnitt og mye større evne til å trenge igjennom ringbrynjerustning.
Av dekorerte piler kan grav 6 fra Valsgärde nevnes. Her har pilskaftene fått påmalt røde ringer som dekor eller eiermerking. Grav 6 er datert til ca 750. Fra Storhø i Norge skal det være funnet en pil fra vikingetiden som har en V-skjøt i skaftet, en mulig reparasjon. Å lage forskaft, dvs lage pilskaftet av to deler er kjent også fra nyer tid.
Og steinalder? Mulig jeg husker feil nå 
En av vikingpilene fra Oppdalen har også hatt en skjøt hvor skaftet er skåret skrått av ved midten for å kunne skjerfeskjøtes.
Det er særlig de bladformede, tveeggede jaktpilespissene man finner fra vikingetiden, egnet til jakt på dyr eller også mennesker uten rustning. De brede eggene kutter effektivt opp muskulatur og blodårer, med kraftig blodtap som følge.
De mer spesialiserte stridspilene med langslank, sylformet spiss egnet seg spesielt for å trenge igjennom rustning, særlig brynje. Disse forekommer både med firkantet og trekantet tverrsnitt i spissen. Gjentakelse fra 2 avsnitt opp Det forekommer også mange pilspisser som er av en type smale bladformede spisser, nærmest som en mellomting mellom jakt og stridspiler. Disse var sikkert også velegnet til strid.
På velbevarte jaktpilspisser kan man utifra verktøysporene se hvordan de ofte er senkesmidd på lignende måte som spydspisser. Det vil si at de først har blitt smidd med firkantet tverrsnitt, nesten som en stridspil. Deretter ble de varmet opp en siste gang og stukket inn og smidd i et tosidig verktøy, som hadde avtrykket av den bladformede profilen i hver halvdel. Dette var en effektiv måte å flate ut pilbladene på og gav
konsitent kvalitet med minimalt etterarbeid. Pilspissene smidd på denne måten fikk også et elegant utseende med rene linjer, markante rygger og innhule overflater mellom egg og rygg. Denne produksjonsmetoden vitner om spesialisert pilspissproduksjon. Spissen av jaktpilspissene har tendens til å ha en litt buttere slipefas de siste milimeterne for å gjøre den mer robust og hindre at den ytterste spissen bøyde seg om den
treffer traff? noe hardt.
Fra de islandske sagaene er Gunnar fra Lidarende kjent som en stor stridsmann og en
fremdragende bueskytter. Etter å ha kommet til å drepe to fra en annen slekt blir han til slutt lyst fredløs og står uten rettsvern. Ti av hans fiender angriper ham nå på gården Hliðarendi med mord i sinnet. Alikevel klarer Gunnar å holde dem fra livet med buen sin, og sårer og dreper de fleste. Når strengen på buen til slutt kuttes snur kampen for Gunnar. Hans lunefulle kone vil ikke hjelpe ham med å lage en ny buestreng av hennes hår og Gunnar bukker under for overmakten etter heltemodig kamp med Atgeiren
Hva er det? sin. I Danmark er det jomsvikingen Palnetoke som er den mest kjente bueskytteren. Han var en venn av kong Harald Blåtann, men etter for mye selvskryt over sine evner blir Palnetoke tilslutt tvunget til å skyte et eple av hodet på sin egen sønn. Senere ender den hedenske Palnetoke opp med å støtte Svein Tveskjegg i et opprør mot Svens far, kristningskongen Harald Blåtann. Palnetoke gir Harald sitt uverdige endelikt ved å skyte en pil opp i baken på kongen når han bøyer seg ned forran et bål.
Langbuen
Definisjonen av langbue er noe varierende. De skal være så lange som en mannshøyde eller noe mer, laget av ett stykke treverk. De er ganske rette når de ikke er spent opp og tverrsnittet er gjerne ganske rundt eller D-formet og endrer ikke form ved grepet . Langbuer er normalt av barlind, som er det treslaget som best tåler den påkjenningen de virkelig tykke krigsbuene skaper i bueveden. I Harald Hardrådes saga beskrives det at kongen skyter med en almebue. Det norrøne ordet for barlind, ý eller ýr ble bruk som synonym for bue. Tilfeldig var det jo ikke at den norrøne bueguden Ull bodde i Ýdalir, Barlinddalen og at ýdróg var en betegnelse for buestreng. Asketre er også et treverk som egner seg som buemateriale.
Fra Den eldre Edda har vi navnediktet Boga heiti. Her får vi en regle som poetisk gjengir bueskuddet og pilens flukt. Det ramses opp treslag og toved-konstruksjon som vi finner igjen i det arkeologiske buefunnmaterialet:
Almr, dalr, bogi,
ýr ok tvíviðr,
sveigr, glær ok þrymr,
sómr, skálgelmir.
Alm, dal(formet), bue,
barlind og toved,
bøyer, kaster og trommer,
stiger, kurver (og) stuper
(som en hauk).
Fra vikingetidens Hedeby er det funnet deler fra 7 buer . Alle er av barlind med unntak av bue nr.7 som er av alm. Én er bevart i full lengde mens de seks andre bare er bevart som endestykker på 16-50cm. Bue nr.1 er bevart i full lengde på 191 cm. Arbeidslengden på buen, det vil si lengden mellom strengfestene har vært omtrent 180 cm . Midten er 4,0 cm bred og 3,3 cm tykk, et nesten rundt tverrsnitt som blir gradvis tynnere og mer oval mot endene. Det er ikke noen synlig overganger til grepet. De andre bevarte bueendene er også ovale og svakt D-formede i tverrsnittet. Hedebybuene er generelt laget av veldig små trær med den følge at margen
kjerneveden? finnes inni buen og delvis kommer ut på baksiden mot endene. På forsiden følger overflaten den ytterste årringen fra treet. Ved strengfestene har flere av buene fra Hedeby en antydning til en bøy bakover. På den hele buen, bue nr.1, blir endene også litt bredere og tykkere etter bøyen. Fortykkede og bøyde ender samsvarer ekstemt godt med en engelsk manuskriptavbildning datert ca 1130. Her er det også tegnet svært detaljert hvordan strengen har vært knyttet fast i den nedre enden av buen med flere løkker og knuter. På de bevarte buene har den nedre enden ingen hakk for feste av strengen, Kun knutene, tykkelsforskjellen i buestaven og eventuelt bøyen har bidratt til å fiksere strengfestet. I den øverste enden har hedebybuene et strenghakk. Hakket finnes kun på den ene siden og er i alle tre tilfeller på venstre side, sett fra innsiden av buen. Her har strengløkka vært skjøvet på plass når buen har blitt strenget opp. På buene nr.1 og 7 er det i tillegg en uvanlig detalje. En jerntapp har blitt spikret inn i fronten av buen 10-11 cm nedenfor strenghakket. Denne har holdt strengløkka når buene var strenget ned, og hindret at strengen ble hengende å slenge når buen ikke var i bruk. Selv om selve strengen på vikingetidsbuene ikke er bevart kan avstanden mellom strenghakket og strengholdertappen brukes til å beregne omtrentlig strenglengde og hvor stram oppstrenging bue nr.1 fra Hedeby har hatt. Hedebybuen har vært en kraftig bue, velegnet ved krigføring. Rekonstruksjon har vist en trekkraft på minst 90 pund. Dette kan gi en effektiv rekkevidde på kanskje 200 meter
punktum.
I Ballinderry i Irland er det funnet en langbue sammen med et vikingesverd.
Med eller uten e? Den dateres til 900-tallet. Den er av barlind og lengden er på 185 meter
Den var lang 
. Tverrsnittet er en mellomting mellom ovalt og firkantet og blir tynner ut mot endene. På midten er den 3,8 cm bred, 2,86 cm tykk og noe grep er ikke fremhevet. På samme måten som Hedebybuen mangler buen fra Ballinderry strenghakk i den nedre enden, men har et sidehakk på den venstre, øvre siden. Med sin mer flate forside ser det ut denne buen er tatt ut av et større tre enn hedebybuene. (I tillegg skal det være funnet et 40 cm langst stykke av en barlindbue i et slavisk borganlegg i Oldenburg, Østholstein. I Dublin er det muligens også et buefunn, og to langbuer skal også være funnet i Staraja Ladoga).
To-ved-buer
I norrøn litteratur nevnes det finsk bue og tvividr (to-ved) bue. Fra samene kjenner man til en tradisjon med å lage to-ved-buer ved å lime sammen skinner av bjørk og furu/gran og surre rundt never. Bjørka tåler strekk bra og settes på utsiden av buen, mens furu tåler sammentrykning og derfor går på innsiden.
Dette er vel igrunnen ikke helt sant, fordi vanlig furu ikke liker kompresjon. Burde presisere at det er tennar eller reaksjonsved hos furu. Kanskje? Det har vært regnet som mulig at nordmenn og svensker har tatt opp denne effektive bueformen fra sine samiske naboer. I det islandske skriftet Bergsbók finnes det en beskrivelse av en mann ved navn Finn Eivindsson fra Herland. Finn var selv en fremdragende bueskytter og han skal ha laget Einar Tamberskjelves svært kraftige bue. Herland er dagens Herjedalen, en del av det sør-samiske området. Finn antas å være av samisk eller finneslekt, kanskje en representant for den samiske buetradisjon som tas opp av vikingene. I de norske middelalderbyene Oslo, Bergen og Trondheim ser vi mange funn av dekorerte buefragmenter av to-veds typen fra før 1200-tallet og et tid framover.
Sammenlignbare buefunn finnes også fra vikingetiden . En er funnet i Vibby myr i Nord-Sverige . Den er datert til 1000 eller 1100-tall, er av furu og har én flat og én hvelvet side. Vibbybuen er ansett å være laget i samisk tradisjon og har mulige tegn til surring. Den flate, udekorerte siden av Vibbybuen antas å ha vært pålimt en skinne av et bjørketre, men den er ikke bevart. På den hvelvede siden er det skåret inn linjer langs kantene og enkle ornamenter ved håndtaket og mot endene. Dekoret har vært på buens bukside, den siden som vender mot strengen. Vibbybuen mangler endene og er nå 126 cm lang, men kan ha vært ca 140 cm. På det bredeste er den 4,5 cm og 0,8-0,9 cm tykk, ved grepet smalere og tykkere. Tilsvarende er en bue fra Jokkmokk, bevart 108 cm lang, opprinnelig over 120 cm. I Norge er det funnet en bue i en torvmyr på Å i Senja, Troms . Nå 1 meter lang, opprinnelig 1,6-1,8 m. To-vedbuer med neversurring er også funnet i Novgorod.
Kompositte buer og østlig bueutrustning
I Birka mener man å kunne spore innslag av bueutrustning fra østeuropeisk tradisjon . Her er det snakk om beindel fra
kompositt bue, deler fra
en et? spesielt type pilekogger som er bredest nederst med pilene opp ned og en bueskytterring. Relativt korte buer av østlig modell med sterkt vinklede ender og en B-formet profil finnes det rikelig av i kontinentale avbildninger fra vikingetid og tidlig middelalder. (Rytterbue
skying skal ikke tas opp nærmere her, men det kan nevnes avbildningen av en normannisk bueskyter til hest helt på slutten av Bayeuxteppet i en ryttergruppe som forfølger flyktende angelsaksere).
Pilkogger
I tillegg til viktige buefunn er det i Hedeby også funnet lærrester fra hva man mener er et pilekogger
e av lær fra vikingetiden, et örmalr. Munningen, sidestykker og opphengs hemper er bevart. Læret er dekorert. En rekonstruksjonstegning er gjort, selv om den ikke passer helt med de bevarte restene.
På Bayeuxteppet avbildes en bueskytter med flere piler i buehånden mens han skyter. Ved hoften har han et pilekogger festet med belte i livet. Også flere normanniske bueskyttere har koggere i belte, men minst én har også ett i en skulderreim på ryggen. Også på kontinentale avbildninger kan man iløpe av vikingetiden se avbildninger av pilekoggere med skulder- og ryggoppheng.
Andre avstandsvåpen
...
Folk var vel stort sett i bedre fysisk form enn i dag, og når (tilnærmet 
