Hvis det blir enighet om å bruke det, så er jeg med.
Men jeg er ikke helt entusiastisk, jeg synes det høres ut som enda et tysk snekkerord som vi har adoptert.
Gjorde en kjapp googling, fant ikke den tyske linken, men norrønt "sveif" er visstnok en sels bakluff. (?)
Sveif er et godt innarbeidet begrep i klinkbåtbygging også, men det er verdt å merke seg at det har blitt det etter renessansen på 70-80-tallet da først og fremst akademikere gikk inn for å bevare denne brutte tradisjonen. Noen håndverkere var også tilstede, men de arbeidet da gjerne i mer akademiske museale rammer, så man kan tenke seg at språkbruken kanskje var deretter.
Nå har jeg ikke veldig stort materiale å bygge på, men jeg har aldri hverken hørt eller lest gamle båtbyggere som sier "sveif".
En mulighet er at det er et låneord fra kravellbåtbygging, som inntil nylig var (er?) en levende tradisjon, men da må man tenke på at den første kravellskuta som ble sett her til lands høyst sannsynlig var et hansaskip. Og kravellbåtbyggingen bredte ikke om seg i småskalabyggerier rundt om i landet før for ca. 100 år siden.
I noen snekkerbøker står det at "sveif" og "sveip" er beslektet. Dette er også oppfatningen til flere båtbyggere. Etter en kjapp sjekk er jeg nå mer i tvil.
Nynorsk "sveip" synes jeg henspeiler mer på noe som er om
svøpt, har gjort en bortimot komplett runde.
jfr. Målfrid mi fruve "...med hunderova sveipt ikring, tora litil...". (eller var det silkjelivi som var sveipt ikring..jaja, det kan være det samme. Sangen er fra før hanseatpåvirkning)
Muntlig kommer jeg til å beholde dialektordene mine, "den smit på tjukna og bredda" og dermed kalle stedet "der den smit frå grepet". Eller kanskje "øvre og nedre smit"?
Ellers har jeg ikke motforestillinger mot å skrive "øvre og nedre overgang".