Puhh, jeg hang litt etter i diskusjonen, så jeg begynte i en kant. Det førte til at jeg nok har gjentatt litt av diskusjonen, men skitt au

:
Såvidt jeg kan forstå må det være mest sannsynlig at de korte rekurverte buene har bestått av 4 deler. Å dampe inn rekurve på endene til ryggskinnen er jo selvsagt mulig, men på kraftigere buer må man enten la den rekurverte delen være ekstra brei (og så tykk som mulig), eller så må man dele opp rekurven i laminater, for at den skal kunne bøyes nok og samtidig holde på bøyen. Det er nok langt enklere og bedre å surre på noen statiske, smale rekurverte tupper.
Olav: Det kan nok tenkes at det ville dukke opp noen ører fra Bergen, om man gikk igjennom materialet med tanke på å finne slike. Mye av det som ble utgravd på Bryggen er ikke skikkelig gjennomgått, uten at jeg vet om noen har leitet spesifikt etter bue-ører.
Buene av den breie type B er alle så korte at et vanlig drag på 28" ville føre til usedvanlig stacking, så det er vel ganske legitimt å mene at de har hatt rekurverte ender, på en eller annen måte iallefall.
Når det gjelder denne Oslo-buen, kan det nok tenkes at det er en uferdig bue. Siden bjørke-delen kommer fra et svært lite tre, der senteret/margen i treet er limt mot furuskinna, vil dette åpne for en tilling av selve ryggen. Man kunne høvle ned bjørkeskinnen etter at den hadde blitt limt til furuskinnen, og på den måten oppnå en såkalt double edge-ringed rygg, som ifølge TBB ble benyttet i steinalder da man kun lagde buer av tynne trær. Dersom en slik rygg høvles flat, vil det også være en solid rygg. Denne hypotesen løser problemet med fortykkelsen bjørkeskinnen må ha ved grep-området. Det ville vært interessant å undersøkt hvorvidt ryggen har gjennombrutte årringer, noe som kanskje kunne tyde på at tillingen av ryggen hadde blitt påbegynt, før den av en eller annen grunn ble deponert. Denne teorien bygger jo på det tilgjengelige materialet, "ny viten" om at ryggen ikke trenger å følge en årring, samtidig som den erstatter min kanskje litt tungvindte hypotese om en gulvtilling av ryggfragmentet i forkant av en innfelling av bukskinnen. Surring med eventuell bjørkebark limt på med harpiks ville nok fungert fint som en sikring mot eventuelle løftende fibre, selv om det nok ikke ville vært nødvendig.
Fantastisk interessant denne skisse E her ja:
Den gjengir jo en type A Bergensbue etter punkt og prikke, og støtter jo så absolutt teorien om at buene har vært tillet på ryggen. Godt observert Marcus! Selv tverrsnittene stemmer overens med materialet fra Bergen.

Kanskje er det noen som vet hvor det eventuelt kan stå noe mer utfyllende om Syrjenske buer/folk?
Oddbjørns innlegg om at tennaren krymper så mye som 10 prosent i lengderetningen sier meg at tennar-furu-buken har vært grundig tørket før den ble limt til ryggskinnen. Kjedelig med masse stringfollow allerede før man skal bøye buen, hehe.
Dog litt kompliserende om tennaren faktisk blir svakere når den tørker.
Olav: Hvor har du funnet at den rare skinnen G25670 er av bjørk? For meg virker det rart om ryggskinnen skulle ha en slik "rygg", og enda rarere om denne "ryggen" skulle limes mot furuskinnen. Men utover det må jeg jo være enig i at det har påfallende likheter med de andre skinnene.
Marcus: Interessant denne teorien til Vilkuna, om at buene skal ha blitt uskadeliggjort og deponert med vilje i myrene, på samme måte som andre våpenfunn

Det gir jo haugevis av mulige tolkningsveier, hehe

Jeg rekner med at artikkelen ikke er oversatt til svensk/norsk/engelsk?
Truls: Dersom furene var der for at skinnene ikke skulle slå seg under tørking, forutsetter jo det at man formet skinnene mens furua var "grønn", noe som ifølge Oddbjørn ville føre til at de ville bli 10% mindre etter at de hadde tørket. Jeg syntes ikke det høres sannsynlig ut. Og såvidt jeg har forstått er tennar ganske villig til å bøye seg i alle retninger mens det tørker, så jeg er på vei til å tro at tennaren var relativt tørr når den ble hugd ut. Alternaltivt må tennarskinnene ha vært oppspennt under tørkingen. Men jeg utelukker ikke at furene kan ha vært der for å unngå oppsprekking i herdingsfasen over ild.
Olav: Det er et par fragmenter fra Bergen som visstnok ikke er furu. Disse skiller seg formmessig ut også, forsovidt. Men selv om de fleste bue-delene vi har fra middelalderen er av furu, må man huske på at det er et enormt representasjonsproblem ute og kravler her

Materialet vi har tilgjengelig er jo ikke akkurat stort, sammenliknet med den trolig enorme mengden buer der har vært brukt. Liknende tovedsbuer kan godt ha vært lagd av f.eks ask, uten at jeg skal la meg friste til å spekulere i det nå 8) (du vet jo selvfølgelig dette, men det kom ikke så klart frem i det du skrev

)
Oslo-bjørka: Margen/senteret i treet var ikke med i skinna? Hvem skal vi tro på, deg eller Are?
Hvilke buer har dekor nær grepet? Såvidt jeg kjenner til, kjenner vi ikke til noe grep i det hele tatt

Men det er dekor på (iallefall) to tupper, av type B. Så vil jeg legge til at furene utvilsomt har hatt en dekorativ funksjon, dog i tillegg til en teknisk funksjon. Furene på den konvekse siden skiller seg veldig fra de på den flate siden, ved å være langt mer forseggjorte og dekorative.
Jeg er enig i at buene ikke har hatt et fortykket grep, slik som på f.eks flatbuer fra steinalderen, men buene har vært langt tykkere ved grepet enn midt på lemmene. Ellers ville buene ganske enkelt knekke midt på. Det er nok et forhold mellom bredden på furufragmentene og hvordan de opprinnelige buene har bøyd. Derfor er det også et forhold mellom bredden på furufragmentene og tykkelsen på den opprinnelige buen. Alternaltivt har de hatt en fortykning som disse syrjenske buene (E på bildet ovenfor her).
Vargen/Ole:
Arkologien må få lov til å bygge på de data man har tilgjengelig, og såvidt jeg kan forstå er det det som blir gjort her?
Det at furuskinnene er smalere midt på enn midt på lemmene er langt fra en sprekk i teorien om furubuk. Det finnes allerede to gode forklaringsmåter på et fortykket grep, den ene der man følger årringene på ryggskinna, og den andre med double edge-ringed rygg (ref. ovenfor).
Furuskinnene er stort sett rettvokste, men flere av fragmentene fra Bergen viser tydelig at årringene ikke har vært fulgt. Faktisk er det ikke et eneste fragment der årringene ikke er brutt på den konvekse siden (selv om man ser bort fra furene). Jeg ville ikke stolt på en bue med en slik rygg. Men jeg er enig, det burde vært prøvd, for å avlive myten om fururygg
Når det gjelder grep som sprekker av motsatte buer: Jeg tror ikke det var noe problem på de gamle motsatte buene? Ref f.eks
http://www.ull-ribe.dk/img/figur%2015_l.jpg "Bue fra Vedbæk 197 cm lang Fra ca. 5000 f.Kr" (
http://www.ull-ribe.dk/)
Bredden på furuskinnene i grep-området tilsier jo at de ikke har bøyd allverden der, så jeg tror ikke det kan ha vært noe problem med opphøyde grepsområder som spratt av.
Jeg er forsovidt veldig enig i at de lange slanke type A umulig kan ha hatt rekurverte tupper eller ører. Den er alt for lang til å dra nytte av rekurver. Dog, en mild versjon som på denne skal man ikke utelukke helt:
http://anthro.amnh.org/images/full/70/70_8705.jpg http://anthro.amnh.org/images/full/70/70_8609.jpg
Likevel ser det ut til at iallefall ryggskinnen på denne buen er langt breiere ved overgangen til ørene, enn det f.eks bue 138 er. 138 og resten av type A har såpass smale tupper, at de umulig kan ha vært stabile nok til å holde ører med mye rekurve.
Uten kritisk syn på ting kommer man ikke langt
Marcus:
Takk for bildene! Det ser jo unektelig ut til at grepet er med på fragmentet fra Viitasaari-buen!

Og det stemmer jo bra overens med buene fra Bergen, der det bare er en avsmalning av fragmentene der man forestiller seg at grepet burde være. Såvidt jeg klarer å beregne ut fra bildet, bør furuskinna ha vært omtrent 128 cm lang (ca 50 tommer), noe som stort sett forutsetter rekurverte tupper, hehe.
Materialet fra Bergen støtter opp om Insulanders tanke om at buene utvikler seg fra lange til korte. Omking begynnelsen av 1300-tallet ser det ut til å være et skille, selv om materialet er svært begrenset.