Senjabuen
Lagt inn: 03 jun 2009, 18:47
Senjabuen
Jeg har nettopp vært og sett litt nøyere på Senjabuen som henger på Tromsø Museum. Jeg skal gå litt gjennom kildene og se litt nøyere på selve gjenstanden.
Så vidt jeg kan se er den bare beskrevet hos Vilhelm Kiil; Hornboge, Langboge og Finnboge. Norveg nr 4, 1954.
Funnet kom til Tromsø Museum i 1935. Funnet 1, 5 m dypt i en torvmyr på Å i Senja. Guttorm Gjessing beskriver trestykket i Tromsø Museums Årshefter, 1940. Der tviler han litt på at det er en bue.
Ørnulf Vorren sender en beskrivelse av trestykket til Kiil i 1953, og det er vel sistnevnte som egentlig avslører det som del av en bue.
Vi kan se på Gjessings beskrivelse av trestykket fra 1940: .
Nr 3638. Eiendommelig trestykke av hård løvved, langt og smalt med en plan og en sterkt hvelvet side. Stykket har opphavlig vært lengre, men er nå avbrutt i den ene enden. Konturene er elegant svunget, slik at største bredde nå sitter omtrent på midten, mens stykket smalner av mot enden. Muligens har det vært symmetrisk utformet, i så fall har det opphavlig hatt en lengde av ca 1,60 meter. Stykkets bruk lar seg nå ikke bestemme. Nærmest ville en tenke på en bue, men heller ikke denne forklaringen dekker, idet kantene er alt for skarpe. Lengde nå 1,055 meter.
Funnet i en torvmyr, ca 1,50 meter dypt, på Å i Senja, Stonglandshals, Tranøy fogderi, Troms, ca 20 m.o.h. og ca ½ times gang fra Frovåghamn. Myren ligger i en forsenkning i terrenget, og må antas å vokse temmelig raskt.. Da trestykket ble tatt opp, var det omviklet med en lang neverremse. Ennå sitter det igjen en del never. Det fantes to trestykker liggende over hverandre. Den underste syntes å ha samme form, men var helt oppsmuldret.
Vorren utdyper beskrivelsen noe i 1953, sammen med en tegning:
Spøformet langt og smalt trestykke av bartre. Lengden er 98,1 cm. Bredden ved A, B, C og D henholdsvis 41 mm, 38,5 mm, 46,5 mm og ved enden 20 mm. Stykket har en plan og en hvelvet side. Det har opphavelig vært lengre, men er nu avbrukket i begge ender. Den hvelvede side er skrapet helt slett og en kan enda se stripene etter redskapet i vedens lengderetning. Som det fremgår av fotografiene ligger der på denne side en del småstykker av hvitt stoff fast inntil treet. Den hvelvede side er høyest ved B, 18 m m, og stykket flatner så svakt av til begge sider. Ved A er det 15,5 m m og på den andre siden er den ved C 13 m m og ved D 10 mm.
Noen datering av funnet er ikke gjort, men Kiil antyder at den er forhistorisk. Vi får imidlertid vite at fragmentet er av bartre. Denne gangen har de fått en botaniker til å fastslå det. Kiil er dermed ganske sikker på at det er den ytre skinna, ryggskinna, av en sammensatt pilbue. Han mener at buen opprinnelig må ha vært rundt 180 cm lang. Da trestykket kom til museet i 1935 var lengden 1,055 m., men i forbindelse med at museet måtte evakueres under krigen, var 2,5 cm av den smaleste enden brukket av, slik at den nå bare er 98 cm lang. Det var sannsynligvis selve nokken som brakk av.
I Sverige finnes den såkalte Ørbyhusbuen som antas å være fra 1700 tallet. Den er helt komplett, og virker som om den er svært lik Senjabuen slik den en gang har vært. Disse to buene er ganske tydelig i samisk tradisjon. Denne måten å lage buer på har også felles trekk med buer østover i Finland og Russland.
Hvis vi ser nøye på bildene ser vi at emnet sannsynligvis består av reaksjonsved eller tennarved av furu. Det vises både på fargen og andelen sommerved i forhold til vårved. Det passer også godt med at det er den delen som er bevart i jorda. Det betyr at dette er bukskinna i buen, og ikke ryggskinna som Kiil foreslår. Vi ser at margen i emnet er opp, eller bakover i buen. Den konvekse flaten følger ikke den samme årringen. Det er logisk i forhold til den måten tennarveden virker. Spennet i emnet vil forsterke kastet i buen, ikke bare tjene som trykksterk ved. Det vil også si at emnet er bearbeidet på begge flatene, både den konvekse delen og selvfølgelig den flaten som var limt mot bjørkeskinna.
Dette følger ganske logisk av måten buen er laget på. Den er limt sammen av to skinner, en strekkvedskinne av bjørk til rygg, og en kompresjonsvedskinne av tennarfuru som buk.
Måten å legge bukskinna på, er motsatt av det Ragnar Insulander antok var gjort på Ørbyhusbuen. Hva som er riktig, eller om det går like bra begge veier, er uklart.
Denne bjørkeskinna var det rester av da buen ble funnet, men den var fullstendig råtnet opp og falt fra hverandre. Den var etter all sannsynlighet bare bearbeidet på den flaten som var limt mot bukskinna. Den andre siden fulgte ganske sikkert den ytre årringen i emnet, og var tynnet noe mot endene. Hvor tykk den kan ha vært får vi aldri vite. Men noe i nærheten av bukskinna må det ha vært.
Så da er det bare å sette i gang og prøve seg folkens. Tennarbuer ser ut til å være en norsk/ samisk/ østlig spesialitet. På tide å ta det skikkelig opp igjen? Kviljo har jo mer stoff.
Jeg har nettopp vært og sett litt nøyere på Senjabuen som henger på Tromsø Museum. Jeg skal gå litt gjennom kildene og se litt nøyere på selve gjenstanden.
Så vidt jeg kan se er den bare beskrevet hos Vilhelm Kiil; Hornboge, Langboge og Finnboge. Norveg nr 4, 1954.
Funnet kom til Tromsø Museum i 1935. Funnet 1, 5 m dypt i en torvmyr på Å i Senja. Guttorm Gjessing beskriver trestykket i Tromsø Museums Årshefter, 1940. Der tviler han litt på at det er en bue.
Ørnulf Vorren sender en beskrivelse av trestykket til Kiil i 1953, og det er vel sistnevnte som egentlig avslører det som del av en bue.
Vi kan se på Gjessings beskrivelse av trestykket fra 1940: .
Nr 3638. Eiendommelig trestykke av hård løvved, langt og smalt med en plan og en sterkt hvelvet side. Stykket har opphavlig vært lengre, men er nå avbrutt i den ene enden. Konturene er elegant svunget, slik at største bredde nå sitter omtrent på midten, mens stykket smalner av mot enden. Muligens har det vært symmetrisk utformet, i så fall har det opphavlig hatt en lengde av ca 1,60 meter. Stykkets bruk lar seg nå ikke bestemme. Nærmest ville en tenke på en bue, men heller ikke denne forklaringen dekker, idet kantene er alt for skarpe. Lengde nå 1,055 meter.
Funnet i en torvmyr, ca 1,50 meter dypt, på Å i Senja, Stonglandshals, Tranøy fogderi, Troms, ca 20 m.o.h. og ca ½ times gang fra Frovåghamn. Myren ligger i en forsenkning i terrenget, og må antas å vokse temmelig raskt.. Da trestykket ble tatt opp, var det omviklet med en lang neverremse. Ennå sitter det igjen en del never. Det fantes to trestykker liggende over hverandre. Den underste syntes å ha samme form, men var helt oppsmuldret.
Vorren utdyper beskrivelsen noe i 1953, sammen med en tegning:
Spøformet langt og smalt trestykke av bartre. Lengden er 98,1 cm. Bredden ved A, B, C og D henholdsvis 41 mm, 38,5 mm, 46,5 mm og ved enden 20 mm. Stykket har en plan og en hvelvet side. Det har opphavelig vært lengre, men er nu avbrukket i begge ender. Den hvelvede side er skrapet helt slett og en kan enda se stripene etter redskapet i vedens lengderetning. Som det fremgår av fotografiene ligger der på denne side en del småstykker av hvitt stoff fast inntil treet. Den hvelvede side er høyest ved B, 18 m m, og stykket flatner så svakt av til begge sider. Ved A er det 15,5 m m og på den andre siden er den ved C 13 m m og ved D 10 mm.
Noen datering av funnet er ikke gjort, men Kiil antyder at den er forhistorisk. Vi får imidlertid vite at fragmentet er av bartre. Denne gangen har de fått en botaniker til å fastslå det. Kiil er dermed ganske sikker på at det er den ytre skinna, ryggskinna, av en sammensatt pilbue. Han mener at buen opprinnelig må ha vært rundt 180 cm lang. Da trestykket kom til museet i 1935 var lengden 1,055 m., men i forbindelse med at museet måtte evakueres under krigen, var 2,5 cm av den smaleste enden brukket av, slik at den nå bare er 98 cm lang. Det var sannsynligvis selve nokken som brakk av.
I Sverige finnes den såkalte Ørbyhusbuen som antas å være fra 1700 tallet. Den er helt komplett, og virker som om den er svært lik Senjabuen slik den en gang har vært. Disse to buene er ganske tydelig i samisk tradisjon. Denne måten å lage buer på har også felles trekk med buer østover i Finland og Russland.
Hvis vi ser nøye på bildene ser vi at emnet sannsynligvis består av reaksjonsved eller tennarved av furu. Det vises både på fargen og andelen sommerved i forhold til vårved. Det passer også godt med at det er den delen som er bevart i jorda. Det betyr at dette er bukskinna i buen, og ikke ryggskinna som Kiil foreslår. Vi ser at margen i emnet er opp, eller bakover i buen. Den konvekse flaten følger ikke den samme årringen. Det er logisk i forhold til den måten tennarveden virker. Spennet i emnet vil forsterke kastet i buen, ikke bare tjene som trykksterk ved. Det vil også si at emnet er bearbeidet på begge flatene, både den konvekse delen og selvfølgelig den flaten som var limt mot bjørkeskinna.
Dette følger ganske logisk av måten buen er laget på. Den er limt sammen av to skinner, en strekkvedskinne av bjørk til rygg, og en kompresjonsvedskinne av tennarfuru som buk.
Måten å legge bukskinna på, er motsatt av det Ragnar Insulander antok var gjort på Ørbyhusbuen. Hva som er riktig, eller om det går like bra begge veier, er uklart.
Denne bjørkeskinna var det rester av da buen ble funnet, men den var fullstendig råtnet opp og falt fra hverandre. Den var etter all sannsynlighet bare bearbeidet på den flaten som var limt mot bukskinna. Den andre siden fulgte ganske sikkert den ytre årringen i emnet, og var tynnet noe mot endene. Hvor tykk den kan ha vært får vi aldri vite. Men noe i nærheten av bukskinna må det ha vært.
Så da er det bare å sette i gang og prøve seg folkens. Tennarbuer ser ut til å være en norsk/ samisk/ østlig spesialitet. På tide å ta det skikkelig opp igjen? Kviljo har jo mer stoff.
